3. desember: Om premiere og adventstid

Scenograf, redaktør og voksne barn Håkon reflekterer over likhetene mellom jul og en premiere.

Glede og forventning. Det er to følelser som forbindes sterkt med to ting denne første desemberhelgen fører med seg: premierer og adventstid. Denne helgen er det teppefall for punksuksessen ‘Pisspreik’, mens teppet går opp for ‘Nils Holgerssons forunderlige reise’ og ‘Den fillete dukken’. Jeg arbeidet som scenograf på sistnevnte, med Ola Bendik, Ragnhild, Sofie og Iselin.

20111203-172720.jpg

Arbeidet har vært intenst, lærerikt, til tider frustrerende, andre ganger kjempegøy (gjerne grunnet lavt blodsukker og en god porsjon selvmedlidenhet), og vi har sett gjennomgang på gjennomgang, men allikevel er det noe med premieren som gir en sliten scenograf sitring i kroppen.

20111203-170941.jpg

Kanskje er det at salen endelig er full av publikum og ikke kostymører, scenografer, lys- og lydfolk med notatblokker. Kanskje er det at skuespillerne spiller for harde livet. Kanskje er det å se at scenen fungerer som den skal. Mest av alt er det vel å få være en publikummer og nyte synet av sine «kollegaer» og sitt eget arbeid som fungerer så bra!

20111203-171415.jpg

20111203-171423.jpg

Helt fra starten av var en av de fremst scenografiske ideene vi hadde å skape en slags julekalender-følelse for barna, ‘Den fillete dukken’ sin fremste demografi, med fasadene på det vi kaller «Håndverkergata». Som ballongselgeren sier «Dette forestiller en by, og jeg forestiller en mann som selger ballonger!» Regissør Lin ønsket alltid et realisitisk sceneuttrykk for det unge publikummet sin skyld – og det fulgte vi. Men i utformingen av fasadene la vi mere vekt på følelsen barna skulle få av at en unikt personlig, detaljert liten verden åpnet seg foran øynene på dem – og med råd og hjelp fra Edil skapte vi fasadene for å best mulig oppnå denne kontrasten fra lukket til åpen!

20111203-170707.jpg

20111203-170718.jpg

Å sitte i den mørke salen og vente på at publikum kommer inn kan sammenlignes med å vente å se noen andre åpne en julegave fra deg. Å ha lagt hjerte, hode og fysisk arbeid i noe, uten å vite hva responsen blir. Ler de der de skal? Ser de hvor mye arbeid du har lagt i det? Er det for mye? Er de for lite? Tenk om pakken som inneholder ‘Nils Holgerssons forunderlige reise’ er bedre???

Men så ler folk. De smiler. De gratulerer og skryter og takker. Julegaven er en suksess. Og der og da glemmer du de dårlige dagene, de dårlige gjennomgangene, de gjentatte feilene, dagene der det regnet i stedet for å snø, og sitter igjen med en følelse av at det alltid var noe å glede seg til. Den følelsen er noe jeg tror kun julehøytiden og teaterarbeidet kan gi et menneske. Gleden av å gi, gleden av å få igjen for alt du har gitt og gleden for hver eneste pakke under treet, i gavekalenderen og i Håndverkergata.

20111203-173055.jpg

Tekst og foto: Håkon Lillegraven

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: