Ting man ikke finner på et loppemarked.

Torsdager, for elever på Romerike FHS, er ikke bare en hvilken som helst mellomdag. Det er dagen da de som lever på stramt budsjett skal prøve å nappe til seg så mye som mulig på det lokale loppemarkedet i regi av røde kors. – Arrangert på andre siden av Nordbytjernet. Lokalnavn anses som unødvendig.

Fordomsløst tar jeg turen innom, aldri har jeg vært noen videre fan av loppis, men jeg har nå heller ikke store avsmaken på dem. Ting jeg har i bakhodet etter årevis med vintage-frelste venner og en real besettelse av kreative bloggere, er som følgende:

1. Loppis er miljøvenlig

2. Du kan finne gjenstander som er umåtelig gamle og eksotiske, til en billig penge!

3. Du må lete for å finne skattene.

Med en noe påtvunget positiv innstilling er det bare å ture i vei; jeg og gullsykkelen, på jakt etter alskens krimskrams man liksom bare må kjøpe, i tillegg til to nødvendigheter; Kommode og hvit skjorte. Disse gjenstandene skal jeg ikke gå videre inn på, det er på en måte noe selvsagt over det hele for en internatbeboer med lite skap.

Uansett. For å komme til Loppemarkedet er det bare å gå omtrent halve runden rundt Nordbytjernet, og så gå opp en bakke der det er masse fotballbaner og mennesker på toppen. Jeg vil anbefale å gå veien til venstre rundt tjernet, kortest.

Og så til loppemarkedet. Jeg ankom omkring klokka tjue over fem, og da var visst allerede de beste godbitene plukket vekk, som en pålitelig kilde kunne opplyse om, bærende på en pose full av fin genser.

Jaha ja. Inn med seg, støte på elever fra folkehøgskolen, grave i stativer.

Én ting røde kors-loppisen er god på, så er det krimskrams. Det er så mye krimskrams å velge i, at man får problemer med å finne ikke-krimskramset; altså ordentlige ting.

Long story short; loppisen hadde faktisk ikke det jeg lette etter. Den eneste kommoden jeg fant var lang og lav og ikke høy og smal, og de eneste brukbare skjortene jeg fant, var manneskjorter, åtte størrelser for store. Imidlertid var det visst mange andre folkehøgskoleelever som fant ting de satte pris på, deriblant Aslak, (bilde) hoppende glad over å ha kjøpt en hemmelig eske/boks i pose.

Imidlertid forsynte jeg meg av krimskramset og forlot åstedet med følgende: Boks (kakeboks, pastaboks, blikkboks, alltid kjekt å ha.), Grytekluter (lei av å bruke skjerfet), to kopper fra italia (OMG), og to bøker. «Hva enhver nordmann bør vite» og «kall meg bare max». Nå har jeg gyldig grunn til å være asosial.

Kanskje må man øve seg på å finne bra ting på loppis. Eller kanskje er jeg bare på feil loppis. Imidlertid; hvis jeg var interessert i millioner av ølglass, eggeglass, kaffekopper, lampeskjermer, gardiner og bordduker, så ville jeg vært i himmelen. Markedet er billig som bare det, utmerkede studentpriser, men man blir jo til slutt lei av frekke gamle damer også. Og Jessheiminger, herregud.

Tekst og foto av Signe Karmhus

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: