Nybegynneren del 2: Zumba

I denne faste spalten vil en heldig utsendt fra Romertiden prøve ut et valgfag før første (og siste?) gang og skrive svært virkelighetsnært og uten overdrivelse om sine opplevelser. Tirsdagens trening ga mersmak for Håkon som forventningsfull stilte opp på Zumba!

Helt siden jeg så GILF-en Jane Fonda promotere Zumba på TV-shop har jeg hatt lyst til å snike meg til en time. Men på mitt lokale treningssenter i Trondheim var det stadig kun jenter som benyttet seg av det supertrendy treningstilbudet og jeg ville ikke være den eneste i rommet som brydde seg mer om å få trent synet enn rompa.

Men her på Romerike er guttene stortsett bifile enten de innrømmer det eller ikke – som betyr at de går på Zumba og tror damer digger hjemmestrikkede skjerf og baking. Derfor fikk jeg (ikke bi, lover!) endelig min sjanse til å stå på bakerste rad og nyte synet av en treningsform som lover å «trene rompe og mage med latinske hofterytmer». For en som i mange år har googlet «Shakira» på Google bilder var det en drøm som kom i oppfyllelse!

Ved første inntrykk ble mine forventninger inngått. Instruktøren satt på latino-dance-fusion-sexy-aye-caramba musikk (en beklagelig oversett musikksjanger på grunn av dens lange navn og nordmenns elendige orddeling) og hoftene begynte å gå. Men så- skrekk og gru! Da instruktøren begynte å rope poetiske fraser som «Kom igjen!» og «Godt jobba!» var det ikke Shakespeares vakre prosalyd jeg hørte, men lyden av en slags Furby. I mitt mentale bilde gikk instruktøren fra å være en norsk Jenny from the Block til en Babyborn dukke med hår – anmasende og rosa!

Videre gikk timen i bråe bevegelser til bass-fylt musikk. Det er kanskje bra for rompe og muskler, men jeg ble raskt bekymret for leddene mine! De fleste må bytte ut hoftene i alderdommen, men jeg vil nødig skifte ut skuldrene også! I tillegg forventet jeg å få trent mine vanligvis fist-pumpende triceps med litt Pitbull, J.Lo og andre sør-amerikanske indie-artister, men følte meg lurt inn i et slags sambakurs med personlighetsforstyrrelser. Etter oppvarming og samba lærte vi indisk dans (med en vokalstemme som fikk instruktøren til å høres ut som Johnny Cash) før vi endelig fikk servert litt musikk og trening man kjente i lårene. Zumba-timen var alt i alt like schizofren som stylisten til Lady GaGa! Midt oppe i alle de forskjellige danseøvelsene var det ingen tid til å stalke damer, og jeg hadde så lite mestringsfølelse at jeg ikke turte.

Derfor måtte jeg konkludere, døv og utslitt av lyd og ikke trening at zumba ikke var det jeg hadde forventet. Jeg møter opp i neste uke, men da med hørselsvern.

Tekst: Håkon Lillegraven
Foto: Kaia Rullestad Teigen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: