Nybegynneren, del 1: Pilates

I denne faste spalten vil en heldig utsendt fra Romertiden prøve ut et valgfag før første (og siste?) gang og skrive svært virkelighetsnært og uten overdrivelse om sine opplevelser. Første ute i ilden er redaktør Håkon på Lena sin infamøse pilates-time (hver tirsdag kl.18:00)

——————————————————————————————————————————-

Før jeg gikk inn dørene på storsalen denne tirsdagen hadde jeg flere fordommer mot pilates. At det bare var jenter som gjorde det og at det var mer avslapning enn trening. Men da jeg plukket opp min rosa matte (for å lettere passe inn i den kvinnelige forsamlingen) og listet meg inn i et hjørne oppdaget jeg raskt flere gutter! De hadde riktignok også kamuflert seg med rosa matter og tettsittende treningstøy (til og med brunkrem i noen tilfeller!), men de var der! Så jeg syner? Nei, hadde dette vært en drøm hadde Henrik vært enda bedre kledd.

Det første vi ble bedt om var å legge oss ned. «Here we go» tenkte jeg, «la pusteøvelsene og zen-musikken begynne.» Men pilates bruker ikke musikk en gang! Jeg vet ikke hvor komfortable dere er med å høre på den tunge pusten til personen som ligger ved siden av deg, men hadde jeg ønsket det hadde jeg skaffet meg kjæreste. Videre ble vi bedt om å puste med navlen innover uten å bevege magen. Jeg mener at jeg er levende bevis på at det går an å leve godt uten å tenke så mye over hvordan jeg puster, men pilates har visst noe annet å si om den saken. Om ikke annet ble jeg svimmel og vurderte å late som om jeg svimte av for å bli bært ut av timen og samtidig få min ukentlige dose fysiske kontakt.

Som om det ikke var nok at jeg pustet som en fødende hvalross samtidig som jeg skulle være så ubevegelig at en sulten bjørn ikke ville merke det, ble nok en av mine fordommer knust: Noen minutter inn i timen etter noen øvelser som ikke hadde noe slags påvirkning på mine mannemuskler (mens de av det motsatte kjønn svimte av på tur rundt meg) kjente jeg plutselig en smerte i torsoen. Først tenkte jeg at faen, nå gir denne pustingen meg blindtarmbetennelse, men så merket jeg at det bare var musklene som arbeidet. Kunne det virkelig være sant at jeg trente?

Jo, det viste seg å være sant! Etterhvert kjentes magen min ut som det hodet til Ke$ha må føles dagen derpå! Mentalt var jeg mer enn avslappet, men i muskler og ledd arbeidet jeg like hardt som Botoxen i ansiktet til Jan Thomas! «Hvordan klarer mormor på 84 å gjennomføre en slik økt i uka?», spurte jeg meg selv. Det var en slags åpenbaring, dog uten englekor og hellig lys, men en gjeng svette ungdommer og noen rosa matter.

Innen de 75 minuttene var omme, var jeg like utslitt som kjæresten til Paris Hilton må være etter en ti minutters samtale med henne, og følte meg deilig innvendig men ikke utenpå. Jeg misunner folk som Beyoncé som tilsynelatende ikke svetter, men glinser når de trener kroppen. Med det og mormor sin form i en alder av 84 som målsetning har jeg realistisk sett to valg: Å betale for å få diamanter sprøytet inn i blodomløpet eller å fortsette ned pilates og se om det gir resultater. Så inntil jeg får omgjort lånet til stipend fra Lånekassen i mai må jeg vel ta frem den rosa matta og puste med navlen i gulvet én gang i uka på pilates.

Advertisements
Comments
3 Responses to “Nybegynneren, del 1: Pilates”
  1. Kama Sofie sier:

    Kjempemorsomt skrevet! 😀

  2. romertiden sier:

    Veldig artig! Liker spesielt godt «ukentlige dose fysisk kontakt». Funny!

  3. Romerikegjengen sier:

    Haha, du er kjempe flink til å skrive! Utrolig morsomt skildret.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: